Ungdommen på 8. mai: – Vi kjemper en helt annen kamp nå enn for 79 år siden

8. mai 1945 ble orge frigjort fra tysk okkupasjon etter fem år – men hva betyr frigjøring?

Vi tenker at det betyr fri til å velge. Fri til å leve. Fri til å følge drømmene våre. Som ungdommer i dagens samfunn har vi et helt liv fremfor oss – men vi strever litt med å se den friheten.

I 1945 hadde ungdommen mange ulike utfordringer. Landet var fattig og hadde akkurat vært gjennom en vanskelig krig. Frykt for atomkrig, kald krig mellom USA og Sovjet og kampen om likestilling var noe ungdommen kjente på etter frigjøringen. I dag har vi ikke de kampene, men vi har vår egen kamp å kjempe. 

Vi står også overfor vanskelige utfordringer i samfunnet. 

En plattform som har kommet og tatt verden med storm er sosiale medier. Ting kommer fortere ut av vår kontroll og sosiale medier har en stor rolle i det. Det er lettere å bli latterliggjort når det bare er et tastetrykk unna. 

Kroppspress er overalt. Det er på apper, i garderober og på stranda om sommeren.

Det stereotypiske utseende legger press på alle som ikke følger kravene, og passer innenfor de rammene. Internett får andres liv til å se så perfekt ut. 

Nye influensere kommer hver uke, som tjener millioner på å teste nye kremer på Instagram. Vi ungdommer kjenner veldig press når det eneste vi får opp i feeden er modeller med perfekte liv og kropper. Kroppspress for både gutter og jenter er over oss hele tiden.

Et annet press vi opplever er skolepress. 

Disse ulike elementene av press skaper mye usikkerhet og angst. Det gjør at mange av oss velger å bli liggende under den varme dyna istedenfor å komme på skolen. Vi har for mange eksempler på dette i egne klasser. Det er et stort problem og det hjelper ikke akkurat at sosiale medier henger over oss døgnet rundt. Sosiale medier er en kronisk plage, som er vanskelig å slippe utenom. Den jobber har blitt lagt i våre hender.

Prisvekst presser på vår fremtid. 

Det er skummelt å høre dere voksne snakke om økonomiske utfordringer. Høre om alt som er så dyrt. Bil, mat, strøm, vann, skatter og avgifter og hvordan skal vi i det hele tatt komme oss inn i dette mystiske boligmarkedet.

Er det dette som er frihet? For ikke alle er like gode på skolen, men du er helt avhengig av det for å klare deg i fremtiden, få de pengene som trengs for å overleve. Og da kommer presset for å få gode karakterer, som aldri har vært større. Snittet for å komme inn på din drømmeskole, er mye høyere nå. Har du ikke 5,3 i snitt, lykkes du ikke i samfunnet. 

I 1945 drømte ungdommen om å kanskje bli snekker eller fisker. I dag drømmer vi bare om penger og det å bli rik. Og det synes vi er trist. Det er ikke lengre drømmen som er i fokus, men resultatene.

I tillegg er det mange internasjonale konflikter som hele tiden påvirker oss. Ukraina, splittelsen og skoleskytingen i USA, Syria og klimakonflikten. Palestina og Israel er også en situasjon som har holdt på siden 1947 og den siste tiden har det blitt gradvis verre. 

Blar du nedover TikTok, Insta, Facebook og Twitter vises det bilder av krig. For oss er det blitt nærmest normalisert å se drøye bilder av lik og blod. 

Voksne forteller oss at vi skal engasjere oss, men det er vanskelig når det skjer store ting hele tiden. Vi ser hva som skjer, det er bare litt vanskelig å sette seg inn i alt. Forholde seg til alt. Føle alt. 

Det er ikke sånn at vi ikke bryr oss – for det gjør vi. 

Vi bare blir litt nummen av alle kriger og konflikter, død og elendighet, naturkatastrofer og de ulike formene for press.

Vi har en lang vei å gå med likestilling. Ja, vi har mye likestilling i Norge, men det er ennå ikke helt likt. Én av fem kvinner har blitt utsatt for overgrep eller kjenner noen som har det. I en klasse med 15 jenter er det tre stykker av dem! Det er tre jenter for mye. 

Du kan få verre straff for å skyte et vilt dyr ulovlig, enn å voldta en person. Vi ungdommen vil ikke leve i et samfunn der dette er mulig.

Vi jenter opplever å bli krenket hver dag. Folk tar seg friheten til å forskjellsbehandle bare fordi vi er jenter.

Det må gjøres noe med, for det er ikke sånn mennesker skal behandles, uansett kjønn, legning og religion.

Vi har mye mer vi kunne snakke om, men dette er noen av temaene vi synes burde komme mer frem i lyset. 

Vi kjemper en helt annen kamp enn for 79 år siden, men vi har også kommet en lang vei mot frihet. Vi er ikke i mål, men er på vei. 

Vi unge skal ta over for de eldre, og skal jobbe hardt for et bedre Norge. De emnene vi har snakket om er våre kamper, og de kampene skal vi ta. 

Vi skal slåss og mene. Vi skal diskutere, kverulere, utfordre og kreve mer. På tross av alt så skal vi utvikle landet.

Takk for deres oppmerksomhet.

Kjære alle sammen

Vi markerer i dag både frigjøringen 8. mai 1945 og innsatsen til våre veteraner.

Det er viktig å minne hverandre på hva frihet er, og at friheten vi har her i Norge og Norden må verdsettes. Jeg tenker det er viktig å få sagt at vi må være flinkere til å minne hverandre på hva vi faktisk har i dette flotte landet. 

Når strømmen, rentene og matvarene blir dyrere, samtidig som vi må ta ungdommens budskap om hvordan det er å leve i dag på alvor. Det er lett å ta frihet for gitt, og kun tenke på seg og sitt. De aller fleste har det meste av det vi trenger her i Norge, men allikevel er vi svært opptatt av at vi mangler mye. 

Hva har de som lever områder som er berørt av kriger og katastrofer? Jeg kan ikke la vær å undre meg over: Hva mangler vi i forhold til dem?

I dag markerer vi dagen da tyske militære styrker kapitulerte. Etter at landet vårt hadde vært okkupert i fem år under andre verdenskrig. En markering av at norske myndigheter igjen skulle bestemme i eget land. Det er viktig å huske denne historien, at frihet ikke er noe vi må ta for gitt, at frihet, selvstendighet og de valgmulighetene vi har i Norge er unikt i den verden vi lever i.

Mer enn 10 000 norske kvinner og menn mistet livet under okkupasjonen 1940–45, og langt flere ble påført fysiske og psykiske lidelser under nazistenes herjinger. En hel landsdel – Finnmark og Nord-Troms – ble brent og jevnet med jorden under tyskernes tilbaketrekning.

8. mai er også en nasjonal merkedag for veteraner fra andre verdenskrig – og for de tusener av kvinner og menn som har tjenestegjort – og er tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale fredsbevarende operasjoner for Norge siden den gang og frem til i dag.

Vi ønsker å hedre alle de som på ulike vis sto opp mot fienden og nektet å godta nazifiseringen av Norge under andre verdenskrig. Og vi er takknemlige over at vi i de årene som har gått siden den gang, har fått leve i et fritt, selvstendig land – i et demokrati der alle kan være med på å påvirke samfunnsutviklingen. I et land der solidaritet, rettferdighet og menneskeverd ivaretas – og ikke er et unntak.

8. mai er også en merkedag i vår lokale historie. Innbyggere her på Jevnaker tok mange modige valg for frihet, og for Norge, når okkupasjonen fant sted i aprildagene 1940, men også alle som risikerte livet i mellomkrigsårene og frem til 8. mai 1945.

Jeg har sagt det i tidligere taler: Vi har en rik og viktig historie her på Jevnaker, om mennesker og et lokalsamfunn som risikerte mye i krigsårene. Denne historien må vi ta vare på.

For det vi ser i det daglige nyhetsbildet bør være et tydelig bilde på hvordan situasjonen også var her i Norge under andre verdenskrig. Krigen i Ukraina og i Gaza må derfor også være et bilde på at vi ikke må ta frihet og demokrati for gitt, og at vi derfor skal ha dyp respekt for alle de som ga sitt liv for Norge under okkupasjonen.

Dagens nyhetsbilde viser også hvor viktig norske kvinner og menn som fra den gang – og frem til i dag – har tjenestegjort i internasjonale operasjoner har vært – og fortsatt er – og respekten vi skal vise de som, for andre, har gitt sitt liv for at vi skal kunne leve fritt. På en dag som denne er det derfor viktig å tydelig formidle at Norge slik vi har det i dag ikke er en selvfølge, og at det har hatt sin pris.

Det gjentas under alle 8. mai-markeringer, men budskapet om at vi aldri må glemme hva som skjedde før 1940 og hvordan det skjedde kan ikke gjentas ofte nok.

Jeg sier det samme hvert år på denne dagen, men vi lever i dag i en tid der totalitære ideologier er på fremmarsj, også i Europa, selv der vi regner som grunnfestede demokratier. Grensene for hensynsløshet i krig flyttes stadig i en mer og mer brutal retning.

Kjære veteraner

Krigen i Ukraina, krigen i Midtøsten mellom Israel og palestinerne i Gaza, fortsatt krig og elendighet i Syria, Irak og i Afrika, ekstrem hungersnød i Sudan og Sør-Sudan, gjør det enda tydeligere hvorfor vi har en dag der vi nettopp hedrer våre veteraner.

Russlands angrep på sitt selvstendige naboland har fått Sverige og Finland inn i Nato-medlemskap, noe som tidligere har vært utenkelig. Krigen i Midtøsten, i Gaza, men også krigshandlingene som skjer i Sør-Libanon og andre land i regionen gjør at mange veteraner i dag kjenner på, og husker hva vi har vært med på. Jeg har selv vært i Sør-Libanon på oppdrag. Når kamphandlinger der nå blusser opp igjen, husker man godt hvorfor man var der. På vegne av andre.

Helt siden vi opplevde vår egen okkupasjon har Norge bidratt i kampen for demokrati og menneskeverd. Og siden 1945 har godt over 120 000 nordmenn tjenestegjort i over hundre forskjellige internasjonale operasjoner, i over 40 land – på fire kontinenter.

Vi benytter denne dagen for å hedre alle veteranene for deres innsats, fra de som kjempet under andre verdenskrig – og til alle de kvinner og menn som har tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker og andre internasjonale operasjoner frem til i dag.

Vi hedrer alle dem som har påtatt seg risikofylte oppdrag, utsatt seg selv for store belastninger, hjemme og ute, for at vi andre skal få leve i fred og trygghet.

Deres innsats – og ønske – om å bidra til at verden skal være et tryggere sted for andre enn seg selv, og oss som bor i Norge – er ikke noe vi andre skal se lett på. Jeg mener at vi med dagens verdensbilde virkelig bør forstå hva disse menneskene har vært med og bidratt til.

Dette er norske kvinner og menn som har påtatt seg – og blitt satt til å løse noen av de vanskeligste oppgavene vårt land kan forplikte seg til – for frihet, demokrati og menneskerettigheter.

Mange har blitt utsatt for ekstreme påkjenninger. Fysisk og psykisk. De fleste kommer styrket hjem. Andre har måtet betale en langt høyere pris.

Ikke alle har kommet hjem fra slike operasjoner, men gjennom sin innsats har de spart mange liv.

Vi har over 800 veteraner i vår region – og alle de som har reist ut eller reiser ut for å skape fred – gjør det på vegne av oss alle.

Det er derfor med stor ydmykhet jeg hilser norske veteraner fra Jevnaker med familier i dag. I takknemlighet til dere som har deltatt i Norges internasjonale styrker og i annet fredsbevarende arbeid fra krigens dager og frem til i dag.

Da skal jeg avslutte med disse ord:

Med ærbødighet og stor respekt minnes vi alle dem som kjempet for fred og frihet. Vi minnes de som mistet livet for Norge – vårt fedreland – som kjempet i troen på at Norge skulle bli et fritt land igjen. Vi føler med alle de som har mistet noen for at vi kan leve i frihet.

Vi er dere evig takknemlig! Fred over deres minne!