Her er årets program for 17. mai

Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker,
drømmer på vår jord

Norske mann i hus og hytte
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett

Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem!
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seier,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir

Hvorhen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld
med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær

fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.

Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun,
to unge, nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i 20 grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet av det norske flagg.

Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

Se Randsfjorden ligger i eventyrstemning
i kveldsolens fjetrende rødt.
Små vuggende bølger seg skvulper mot stranden
og faller tilbake så blødt.
Rundt hever seg mektige åser i grønt,
i ly ligger gårder med åkrer så skjønt.
Og freden de hviler på plass og på gård,
hvor helgedagshøytiden rår.

De store og vakre og velstelte gårder,
de taler en arbeidets sang.
Dens tone er suset i løvkronens topper,
og teksten er åkrer og vang.
Se skogene mørke og grønnkledte står,
der inne kun freden og villmarka rår.
De sølvblanke vanne, hver rislende bekk,
tar sorgen og trenger vekk.

De store og mektige, ruvende piper
der inne ved Randsfjordens bunn,
et stort monument er i bygden sin saga,
og også den byggende grunn.
Og rundt om i verden det vide er kjent,
og slik har det også bygden sin tjent.
Dets kunst den er fager som bygden er skjønn,
det var dets verdige lønn.